Sjøhus og Simsmord

Jeg vil si at jeg er unormalt glad og opprømt i kveld når jeg skriver! Jeg er akkurat kommet fra løpshavn med min kjære far og bror og kunne ikke på noe vis vært mer klar for pakke sakene og flytte på flekken! Etter lenge og skremt oss med hvor lite plass det var i denne leiligheten med fire rom var jeg svært skeptisk. Jeg er sikker på at hadde jeg vært tre år, ville jeg lugga, grått, sparket og slått bare for å markere min … entusiasme… for dette huskjøpet. Men du garva kanari da vi kom fram! Min far har kjøpt det beste jeg kunne forestilt meg! Jeg vill ikke kalle leiligheten liten, men komprimert! Dette sjøhuset ligger midt i en nordlansk lykkeverden der tid ikke eksisterer og hvor turer langs en molo eller bål i ei fjære kan være en aktivitet når som helst på døgnet du måtte ønske. Du bare trenger å ta på deg pissladdjan først! Og kjære Hanne, jeg har sjekka ut terrassen og jeg kan allerede nå avklare at det blir reke og hvitvinskveld hos meg! Om ikke huuuundre.

Som det lille alteregoet jeg er av et minstebarn, finner jeg det forbausende av meg selv å ofre det største rommet til min bror, og det mellomste til min far og overlate det minste til meg selv! Ikke verst tenker du? Nåja, tror nok den private terrassen på bakkenivå i minsterommet har noe med at egoet mitt godtok det nest beste. Nå har prinsessa fått sin egen kongelige balkong. Nå formoder jeg bare at jeg vil ha mitt eget 17.mai tog forbi terrassen slik at jeg kan vinke ned til dere. Date? Flott.

Dette med flytting er vel et lite virkelighetssjokk som jeg var forberedt på ville komme. Men det som var verre var å få høre at det er nå bare en måned til vår kjære Martin Næss flytter til USA. Eller New Mexico om du vil. Denne nyheten traff meg som en fjellvegg med utoverbul i 200 km/t med en ”ha-ha” simpsonfigur på siden av som ler av meg. Det sugde. Vi ble stående lenge å snakke om hva som ville skje, hva han tenkte og hva han forlot men samtidig gikk i møte. Det var umulig å ikke innrømme at klumpen i halsen var sekunder fra å resultere i bittepittelitt tårer når jeg stod på roxy, men vi businesskvinner gjør jo ikke slik. Han fikk en god og varm klem før han forlot. Han er en gutt hele gjengen blir å savne. Synd det der at jeg beskriver dette som en begravelse, men tenk så gøy det blir når han kommer hjem om et år og jeg kan berette om hans oppstandelse!

Jeg kan fortelle at dag 1 som no-candy-eater og ikke-røyker har gått hipp som happ. Jeg har døyvet det meste av smerten med The Sims 3. Kan mine nikotinvaner ha noe med at jeg brenner folk, lar dem svømme seg i hjel og at dem dør av slitsomhet etter jeg har sperret dem inne på 1 m2? DON’T YOU JUDGE ME. Mine røykevaner stammer tilbake til tiende der det å røyke var det kuleste du kunne gjøre fordi lærerne kunne lukte så mye de ville, men siden de aldri tok deg med joysticken i hånda kunne de ikke si noe. Og når det var slik at man dro ut hvert mulige friminutt for enten å briefe med at du hadde røyk eller legge deg ned som et roadkill for å bomme, var det gått langt nok til at Hege den dag i dag sliter en smule med denne oppgaven. Og er det ikke ironisk at på den dagen du har bestemt deg for å avslutte dette tjære-helvete, så er det like som at alle du ser rundt deg røyker. De gravide røyker, knarkere røyker, 12-åringer røyker, besteforeldre røyker og glasshusrottene røy.. ja, det vet alle. Men om det er slik at Sims-folk kan røyke? I så fall kan du banne på at jeg skal myrde alle som en på grunn av kols!!!!! … whatever makes me feel good!