Sims, Bob og "drop-it" reglene

Jeg må innrømme at jeg føler meg bare mer og mer som en hardgarva og steinrutinert blogger! Dette kommer av at hver gang noe som kan gjøres eller allerede er interessant tenker jeg; oi! Dette kan jeg blogge om! Eller ”hø-høø, æ må ta bilde til bloggen min!”. jeg er sikker på at dette kommer til å plage allmennheten til det uendelige, men jskal ta støyten skal du se!.
Noe som jeg kan se på som passelig tørt bloggmaterialet var at rommet mitt MÅTTE ryddes i dag. Og etter at rommet mitt var skinnende var det fram med de store skumle pappeskene. Jeg har pakket livet mitt, minnene mine og planene mine ned i to store pappesker. Men ikkje bi reddj nuu! – de skal opp asap etter jeg har flytta inn en eller annen plass! Jeg har nemlig ikke tenkt å utfylle dette rydde-holloyet noe videre siden jeg er alt for redd for å havne i den fallgropa av bloggere som har så lame blogger at du gidder ikke engang lese deres ytringer selv om klokka er ”du-burde-ha-lagt-deg” og du er high on sugar!

I dag startet jeg dagen med en streng beskjed fra Ida at jeg var pent nødt til å ta turen til byen for å lunsje sammen med henne. Etter litt om og men sa jeg meg med hvert enig og hev meg rundt. Morgenstellet gikk ikke så lett som det burde ettersom jeg satt oppe til klokken fem i natt for å spille sims. Jeg har enda ikke funnet ut om simmer kan røyke eller ikke, så jeg har brukt natta på å fikse simmene mine på ”Årnings” og ”Prøve å få baby” jajajaaa. Og vet dere hva Ida hadde fått seg? Jo nå skal du høre: gjengens Barbie har forgjeves lugga ut extentionsene sine, farga håret og latt krøllene falle til grusen! En SMELLVAKKER bob med andre ord! Jeg er stolt.

Vi møtte på vår kjære Marte uten H som hadde en del å fortelle om en wonderboy jeg ikke fikk med meg så mye av, men da jeg hørte noe om ”vi lette etter hotell” og ”men han bare sov hos meg…” skjønte jeg at, daaaamn, dette var noe jeg skulle ha spisset ørene til! Det var også på taket at Ida fikk sitt reality-sjokk da hun ikke lenger kunne tvinne håret med fingrene sine.

Forresten, når jeg kom til byen og skulle parkere, så jeg scooteren til Sandra! Det var ikke noe annet å gjøre enn skvise seg inn i dette helvetet dannet av sykler, scootere og firhjulinger for å la scooterne våre stifte bekjentskap! Jeg tenkte det skulle være søtt, sånn at når Sandra kom ut fra jobb så skulle hun tenkte: nawww, se ka ho Hege gjor. Men det ble ikke slik. Da jeg skulle komme å hente scooteren min for å forlate byens sentrum, sto Sandras kjære Neo’s der enda. Scooteren så fornøyd ut da! Helt sikkert bestevenner nå. Har vi klart å spleise oss selv og mødrene våre, kan ikke det være umulig å spleise to scootere.

I byen møtte vi også Guro, Sondre, Camilla og Christian. jeg vil nevne at de var jævlig snar med å flekke fram røyken, men heltemodig som jeg er, så ble ikke dette noen stor biff for Hegemora! Jeg skal jeg klare dette for you guys out there.. wee, se som de bryr seg:( Uansett så hadde Guro lagt hele 47 norske kroner i en varm og velduftende porsjon med fløtegratinerte poteter, eller fløtepuser som jeg liker å kalle dem. Og det var mens Guro flittig dekorerte torget ved å sletre deler og biter av de gratinerte potetene på bakken at diverse tidsregler for ting som havner på bakken kom opp. Vi ble enige om at tørre gjenstander hadde 10 sekunder på seg på å bli plukket opp. Om din gjenstand ramler i ett bløtt partikkel blir denne tiden skjerpet inn til magre 3 sekunder. Men jeg står fast ved at har det ramla, så har det ramla. Du leker ikke med Guds greier og ting! For tenk nå bare. Er det like greit å tygge tyggisen etter ett fall om den havna i gresset som et vått partikkel eller et vått/fuktig partikkel nabobikkja de har klart å konstruere ved hjelp av et par timers fordøyelse? Nei, nemlig…

unødvendig Guro...